Villrein på Hardangervidda fotografert av reinen selv. Foto: © Olav Strand og Roy Andersen / NINA

Vill, rein og vakker

Publisert 23. juni 2014
Arter og naturtyper, Friluftsliv, Jakt og fiske

Å se en flokk villrein er majestetisk – til å få gåsehud av.

Og å vite at vår villrein er de eneste igjen i Europa gjør meg ydmyk. Den må vi ta godt vare på.

Den norske villreinbestanden representerer ikke bare en del av norsk natur og mangfold. Arkeologiske utgravninger har vist at villreinen var den klart viktigste føden for menneskene som levde sør for iskanten i Sør-Europa for 30 – 40.000 år siden, mens nordområdene fortsatt var dekket av is.

Europeisk kulturarv
Da isen trakk seg tilbake for 10.000 år siden trakk villreinen etter, og jegerne fulgte i dens fotspor. Våre forfedre var avhengige av villreinen for å overleve, noe tusentalls fangstgroper og store massefangstanlegg vitner om.

Villreinen er den fremste kulturbæreren i det norske fjellandskapet. Og ikke minst er den en del av Norges og Europas over 30 000 års felles kulturhistorie, en historie bare vi i Norge kan bringe videre. Det er et stort ansvar.

Vi  har en forpliktelse til å forvalte villreinbestanden slik at den fortsatt eksisterer for generasjonene som kommer etter oss.

Vise omverdenen
Det er viktig å synliggjøre at vi tar det internasjonale ansvaret for forvaltning av villreinen alvorlig, og hvordan friluftsliv og turisme i fjellbygdene kan leve side om side med reinen på en bærekraftig måte. Derfor satte klima- og miljøministeren nylig ned en arbeidsgruppe som skal utrede opprettelse av to europeiske villreinregioner i Sør-Norge.

Fra Setesdal til Forollhogna
Rundt forrige århundreskiftet var villreinen nesten utryddet på grunn av overbeskatning med moderne våpen. Takket være fredning og seinere god forvaltning har vi i dag i alt 23 større og mindre villreinstammer i landet, med til sammen 25 – 30.000 dyr, fra Setesdal og Hardangervidda i sør til Dovrefjell og Forollhogna i nord.

Villreinsentre
Nylig var jeg på Dovre sammen med representanter for alle fylkesmennene; ikke for å se rein, men for å lære mer om den og om hva som må til for at den skal overleve i framtiden.

Jeg besøkte villreinsenteret på Hjerkinn.

Ellen på villreinsenteret på Hjerkinn tilpasset_0173
Bak meg her er Snøhetta på Dovre og villreinens rike. Foto: Vemund Jaren

Vi har to villreinsentre i Norge, ett i Tinn kommune i Telemark og ett på Dovrefjell. Ved sentrene jobber de for å fremme bærekraftig forvaltning av villreinstammene, og fjellområdene reinen er avhengig av for å overleve.

På Hjerkinn fikk jeg blant annet vite at en villrein er ikke en villrein. Reinsdyrene på Dovrefjell og i Rondane har annerledes genmateriale enn villreinen på Hardangervidda og i andre fjellområder. Ekspertene mener det har vært lite innblanding av annen rein i stammen på Dovre, at den er den «villeste», og at reinen her har levd i de samme traktene de siste 10 000 årene!

Konkurrerer om områder
Villreinen er skikkelige nomader som styres av tilgangen på mat til ulike årstider. For å kunne overleve i den barske fjellnaturen er de avhengige av å forflytte seg mellom sommerbeiter og vinterbeiter, og finne gode og uforstyrra kalvingsområder.

Men stadig flere steder konkurrerer reinsdyrflokkene om plassen med veier, jernbane, kraftutbygging, hytter, annen infrastruktur og menneskelig ferdsel både sommer og vinter. Slike naturinngrep hindrer ofte reinens trekk mellom beiteområdene. Klimaendringene som pågår fryktes å skape enda større problemer for villreinen.

Krever samarbeid på tvers
For å ta vare på disse spesielle dyrene må vi først og fremst ta vare på landskapet de lever i. Dette kan være ganske komplisert fordi de fleste villreinområdene går på tvers av både kommune- og fylkesgrenser.

I 2007 utpekte departementet ti nasjonale villreinområder, og ba fylkeskommunene å utvikle regionale planer for disse områdene. Dette er den største satsing på regional planlegging i Norge noen gang.

Nå er planarbeidet snart fullført, men det skal blant annet lages årlige handlingsprogram, som vil være et viktig redskap for å følge opp med konkrete tiltak.

Dette kan for eksempel være fjerning av hindre for villreinens trekk og kanalisering av folks ferdsel til stier og løyper som ikke er i konflikt med arealene villreinenen bruker.

Bevare for framtiden
Disse oppgavene vil det bli svært viktig å arbeide godt med framover for både lokale og regionale aktører, ikke minst kommunene.

Jeg håper at vi kan få til et konstruktivt og godt samarbeid om dette mellom ulike interesser, slik at vi sikrer at reinen i sør-norske fjell er like vill, og vakker i minst 10 000 år til!