Foto: iStock.

Foto: iStock.

Det er stanken som teller

Publisert 1. oktober 2014
Avfall, Luft

Lukt kan også være forurensning, men hvordan måler man noe så subjektivt?

Svar: Litt som i Idol, man setter opp et dommerpanel som vurderer om det stinker eller ikke.

Jeg skal komme tilbake til det, men først en personlig lukterfaring. Når man er gravid skjer det mye rart med kroppen, og hos noen skjerpes luktesansen. For meg fikk det konsekvenser for en frukt jeg tidligere likte veldig godt.

Under begge svangerskapene kunne jeg få ferten av en banan på over femti meters avstand. Odøren fikk meg til å kaste opp umiddelbart. I dag, 22 år etter min siste fødsel, har jeg fortsatt store aversjoner mot bananlukt. Mine ansatte vet derfor veldig godt hva slags møtemat de ikke får ha med seg på kontoret mitt.

Plagsomt
Sterk og vond lukt er naturens måte å fortelle oss at vi bør ligge unna noe, eksempelvis gift eller bedervet mat. Man kan bli uvel og til og med, som i mitt tilfelle, kaste opp. Ubehagelig lukt er kjipe greier. Over tid kan det være en betydelig stressfaktor som reduserer trivsel og helse.

Samtidig er det mange typer bedrifter i Norge som slipper ut lukt. Fiskerianlegg, farmasøytisk og kjemisk industri, papirproduksjon, fôrproduksjon, destruksjonsanlegg for kadaver, avfallsdeponier, komposteringsanlegg og anlegg for behandling av slam, for eksempel.

Disse reguleres under forurensningsloven. Alle bedrifter og virksomheter som skal slippe ut lukt over en viss grenseverdi, må søke myndighetene om tillatelse.

Men hvordan bestemmer vi grenseverdier for noe så subjektivt som lukt?

Snusfornuftig
Noen har god luktesans, andre dårlig. Min nese behøver på ingen måte å være representativ for din. Jeg kjenner eksempelvis ingen andre som sliter sånn med bananlukt som jeg. Like fullt finnes det neser som er mer objektive enn andre.

Når en bedrift skal søke om utslippstillatelse, må den finne ut av hvor mye den potensielt stinker og hvor stanken slipper ut. En måte å gjøre det på er å lage en modell av luktutslippene for å gjøre spredningsberegninger og risikovurderinger som samsvarer med nasjonale og europeiske retningslinjer.

Det er flere som tilbyr denne tjenesten i Norge, men det er kun ett norsk laboratorium som bruker sine egne neser.  Når en bedrift bestiller en luktkartlegging, hentes det ut luktprøver fra punktutslipp på bedriftsområdet, for eksempel fra et ventilasjonsavtrekk. Prøvene kan fanges i et såkalt lungekammer og fraktes videre til et luktfritt laboratorium.

Her blir luktene vurdert av et luktpanel.

luktpanel

Luktpanelet består av sertifiserte deltagere, som tilfredsstiller nøyaktighets- og presisjonskrav i henhold til «standard NS-EN 13725, Luftundersøkelse. Bestemmelse av luktkonsentrasjon ved dynamisk olfaktometri». Foto: Molab.

Det er ikke alle forunt å sitte i dette panelet. På Molabs avdeling i Oslo jobber det femten mennesker med en høyst eksklusiv kompetanse: De er Norges eneste aktive sertifiserte neser. Alle har gått gjennom tester for å bli godkjent hvor de blant annet har luktet på butanol (en litt søtlig lukt, er jeg blitt fortalt).

Det betyr ikke at disse menneskene har spesielt god luktesans, snarere tvert imot. Det viktige er at de representerer «folkets nese». Luktprøven fra bedriften settes inn i et olfaktometer, et fortynningsinstrument med luktporter som de sertifiserte plasserer nesen sin i.

Slik ser et olfaktometer ut. Foto: Molab.

Først er prøven så fortynnet at ingen kjenner at det lukter, deretter blir konsentrasjonen sterkere og sterkere til alle i luktpanelet har kjent at det lukter. Resultatene føres inn en spredningsmodell som beregner hvordan lukten brer seg i omgivelsene rundt bedriften. Luktpanelet skal ikke vurdere om det lukter vondt eller godt, siden dette ikke har betydning for utslippstillatelsen.

Betent
Det hender også at bedrifter må bestille spredningsmodeller når det oppstår konflikter med naboene. En enkel kartlegging hos fylkesmennene i 2009 viste at det ble rapportert luktplager i nærmiljøet i rundt halvparten av 150 virksomheter med tillatelse til luktutslipp.

Skikkelige rutiner for lukking av porter, vedlikehold av luktrensesystemer, teknologiutvikling og gode lukthåndteringsplaner er virkningsfulle og konfliktdempende tiltak. Disse er nærmere beskrevet i Miljødirektoratets egen luktveileder.

Amatørneser
I tillegg viser all erfaring at kommunikasjon med naboene er en nøkkel. Et godt eksempel er avfallsanlegget til Lindum i Drammen. Hver gang det skjer noe uforutsett som gjør at det kommer mer lukt fra anlegget enn normalt, skal naboene få en tekstmelding.

Åpenhet er viktig. Det skal være enkelt for folk å melde fra og bli hørt. Derfor finnes det også luktpaneler for amatører. Enkelte bedrifter inviterer naboer til å bli med i grupper som skal melde fra når de kjenner lukt.

Dette er et ganske vanlig tiltak rundt fyllinger. Moss, Drammen, Kristiansand og Elverum er blant stedene i Norge som har slike luktpaneler. I Moss blir medlemmene belønnet med Flax-lodd for innsatsen, ifølge Moss Avis.

El-neser
Har man ikke en menneskelig nese for hånden, finnes det elektroniske løsninger som gjenkjenner og teller antall luktmolekyler i luften. Elektroniske neser er en sensorteknologi som blant annet blir brukt til å detektere sprengladninger og oppdage visse sykdommer. En bedrift kan plassere slike luktmålere på og rundt anlegget for å varsle naboer om eventuelle luktspredning.

Dette er foreløpig lite brukt i Norge, men såkalt e-sensing-teknologi er i rivende utvikling. Da Miljødirektoratet ga ut luktveilederen i fjor, fant vi at noen av dem kan skille mellom 40 ulike lukter. Det er likevel ingenting mot vår egen som klarer opptil 10 000. Men så kaster ikke en el-nese opp når den får ferten av bananer.