Sju av frontfigurene i TV-serien «Villmarkas voktere». Fra v.: Berit Broen, Thomas Rødstøl, Vegar Pedersen, Rigmor Solem, Rune Somby, Lars Gangås og Haakon Braathu Haaverstad. Foto: Odd Arne Olderbakk, NRK

Villmarkas naturtalenter

Publisert 19. februar 2016
Friluftsliv, Jakt og fiske, Miljøovervåking, Verneområder

Jeg er glad i å være ute i naturen, men er ingen mester på det. Heldigvis har vi folk i felt som har vært ute en vinterdag før.

Statens naturoppsyn (SNO) er den lange armen vår, som snor seg gjennom landet fra Lyngdal i sørvest til Kirkenes i nordøst. Armen har nesten 100 fingre, og ingen av dem er redde for å få møkk under neglene.

Du har trolig sett en del av dem, i programserien «Villmarkas voktere» på NRK. Faktisk har mer enn en halv million mennesker fulgt flere av episodene. Det viser at det norske folk er opptatt av, og engasjert i, den jobben som feltapparatet vårt gjør.

Fra skrivebordet til skogen
At serien er populær, skjønner jeg godt, selv om jeg naturlig nok er subjektiv.

Naturen er spektakulær, og i sentrum står folkene som løser oppgavene vi bak skrivebordene har vedtatt skal utføres. Jeg blir rørt når jeg ser kombinasjonen av dønn trygghet, kunnskap og knallgod rolleforståelse.

2-Haakon-og-Hambro-blogg-Odd-Arne-Olderbakk
Det er lærerikt å være med Haakon Haaverstad og kollegaene hans i SNO på jobb i felt. Foto: Odd Arne Olderbakk, NRK

TV-serien viser bare noen av folkene i SNO og deler av den jobben de gjør. For oss som direktorat er det en stor styrke å ha et slikt feltapparat, og det er nødvendig for å kunne gjennomføre forvaltningen i praksis.

Førstelinje og siste ledd
SNO er det siste leddet i produksjonskjeden. Om vi har et miljøproblem, kan vi få et politisk vedtak på at noe må gjøres.

Videre setter vi i gang med å forme et regelverk. Når det er vedtatt, kontrollerer SNO at det følges og står for den praktiske forvaltningen av naturen.

Det kan for eksempel dreie seg om skjøtsel, å tilrettelegge verneområder eller å dokumentere naturens tilstand.

Samtidig er SNO ofte førstelinja vår i kontakt med omverden. De møter folk ansikt til ansikt, enten det er som naturveileder, på kontroller av kjøring med snøskuter eller når de dokumenterer skader som rovvilt har påført beitedyr.

Inntrykket mitt er at de prater med folk på en allright måte, samtidig som de er tydelige på hvilken rolle de har.

Ikke bare romantikk
Mange har tatt kontakt med ønske om å bli naturoppsyn etter å ha sett «Villmarkas voktere», og det er hyggelig.

SNO har en annerledes jobb, hvor de er ute det meste av arbeidstida. Jeg har inntrykk av at folk trives med jobben sin, samtidig tror jeg de har behov for å «avromantisere» den noe.

2Per-Olav-og-Thomas-oppsyn-blogg
Per Olav Haugen (t.v.) og Thomas Rødstøl tilbringer mye av arbeidstida utendørs. Foto: Odd Arne Olderbakk, NRK

De er ikke på tur, men ute for å gjennomføre prioriterte oppgaver og vedtak fattet av direktoratet. De jobber langt unna nærmeste leder og ofte alene under tøffe værforhold.

Selv ville jeg følt meg usikker i en sånn rolle. Jeg er glad i naturen, men relativt dårlig til å orientere meg i terrenget og ingen survivor under krevende forhold. Ikke minst derfor har jeg så stor respekt for de kunnskapene og ferdighetene SNO har.

Kall dem gjerne naturtalenter.