Det er viktig med kunnskap om hvordan, hvor og når det skal brennes. Derfor arrangeres det kurs i lyngbrenning, som her på Flekkerøya i Kristiansand. Foto: Liv Nilsen, Statens naturoppsyn

Vi brenner for mangfoldet

Publisert 30. mars 2016
Arter og naturtyper, Hav og kyst, Kulturlandskap

Hvis du tenner på å ivareta mangfoldet i naturen langs kysten vår, er lyngbrenning noe for deg.

Kystlyngheiene strekker seg over 3 600 kilometer, fra Portugal i sør til Lofoten i nord. Så mye som en tredel av strekningen ligger i Norge, hvor kystlynghei dekker områder med mildt vinterklima ytterst mot havet. Derfor har vi et ansvar for å ta vare på denne naturtypen. Jeg kan gi deg tre gode grunner for at lyngbrenning er et viktig tiltak for å lykkes.

Det gir:
• åpnere kystlandskap som bidrar til å ta vare på lyngheiene
• bedre beiteområder
• mindre brannfare

Tradisjon i tusenvis av år
I flere tusen år betød lyngheiene mye for bosettingen langs kysten. Kystbonden var avhengig av å ha beiteområder i utmarka. Særlig røsslyngen gjør kystlyngheiene så nyttig for beitedyra. Den er vintergrønn, og som fôr har den omtrent samme verdi gjennom hele året. Dette utnytter kystbonden ved å la sauene gå ute også på vinteren.

Hele tida har lyngbrenning vært en viktig del av kystjordbruket, av to årsaker:
Å brenne regelmessig hindrer busker og trær i å vokse opp, og samtidig forynges lyngplantene. Det igjen øker fôrverdien.

I nyere tid er det blitt færre beitedyr langs kysten, og mindre lyngbrenning. Resultatet er at kystlyngheiene gror igjen. Lyngbuskene vokser seg store og visner etter hvert, og busker og trær vokser seg tettere og høyere.  I tillegg har planting av fremmede treslag, som sitkagran og buskfuru, bidratt til at heiene gror til med skog.

Kysten sto i brann
I 2014 så vi hvordan et landskap som gror igjen kan være en brannbombe. Brannene på Frøya og i Flatanger på trøndelagskysten satte en støkk i oss alle.

Det er viktig at lyngen brennes under kontrollerte forhold. Dette må skje i god dialog, eller helst i samarbeid, med brannvesenet. Å holde lyngheiene velholdte, gir et mer brannsikkert landskap. Det vil bety noe også for brannberedskapen langs kysten.

Lyngbrenning-Flekkerøya-Liv0021-beskåret

Landskapet blir mer brannsikkert hvis vi holder lyngheiene velholdte, men lyngbrenning må skje i dialog med brannvesenet. Foto: Liv Nilsen, Statens naturoppsyn.

Sein høst til tidlig vår er perioden på året hvor vi kan brenne lyng, mens bakken er våt eller det er frost. Da er det minimal fare for å skade jordsmonnet, annen vegetasjon, insekter og fugleliv. Tida mellom hver gang et område bør brennes varierer fra 10-25 år. Landskapet blir som en mosaikk, hvor små områder brennes av gangen.

De siste årene er det gjort flere grep for å ta vare på kystlynghei. Naturtypen er kategorisert som «sterkt truet» på Artsdatabankens rødliste. Vi har laget en handlingsplan for kystlynghei, og i 2015 ble kystlynghei vedtatt som utvalgt naturtype av Kongen i statsråd.

Både bruk og brenning
Flere områder skjøttes i dag, både i og utenfor verneområder. Interessen for lyngbrenning øker blant folk langs kysten, og villsaunæringa er i vekst. Hvis vi skal klare å ivareta denne naturtypen trengs det ei næring som ser nytten av å bruke landskapet.

Kunnskap og forståelse om hvordan, hvor og når det skal brennes er alfa og omega. Før ble denne tradisjonelle kunnskapen overført ved praksis fra generasjon til generasjon av kystbønder. I dag arrangeres det kurs for å skolere grunneiere, forvaltning og andre interesserte.

Jeg både ønsker og håper at næring, beredskap og miljøinteresser vil jobbe sammen for å nå et felles mål; åpne kystlyngheier også i framtida.