Husstøvmidd lever i hovedsak av hudavfall fra mennesker, men den spiser også soppsporer. Noen er allergiske mot middens avføring. En støvmidd lever cirka to måneder. I løpet av den tiden har den produsert omtrent ti ganger så mye avføring som dens egen kroppsvekt. Foto: Wikimedia Commons.

Husstøvmidd lever i hovedsak av hudavfall fra mennesker, men den spiser også soppsporer. Noen er allergiske mot middens avføring. En støvmidd lever cirka to måneder. I løpet av den tiden har den produsert omtrent ti ganger så mye avføring som dens egen kroppsvekt. Foto: Wikimedia Commons.

Med lisens til å drepe denne karen og andre små monstre

Publisert 15. juni 2016
Kjemikalier ,

Når produkter tar knekken på skadedyr, kan de også gjøre skade på folk og miljø. Derfor kreves det en helt spesiell tillatelse.

Rådgiver Kjetil Haugstad i seksjon for biocider og globalt kjemikaliearbeid, har svettet ut t-skjorter for Miljøblikk. Foto: Miljødirektoratet.

Rådgiver Kjetil Haugstad i seksjon for biocider og globalt kjemikaliearbeid, har svettet ut t-skjorter for Miljøblikk. Foto: Miljødirektoratet.

En av mine ansatte har måttet svette skikkelig den siste tiden. I opplysningens tjeneste. Han har testet t-skjorter eksklusivt for Miljøblikk.

Må tåle svettelukt
Sånne som reklamerer med at de er luktfrie og som inneholder sølvioner som dreper bakterier. Slik at vi skal slippe å lukte svette for å komme i form.

Kjetils misjon har vært å teste om dette faktisk virker. Han har svettet ut en t-skjorte som påstås å være luktfri og en annen, ubehandlet skjorte.

Et knippe av Kjetils nærmeste kollegaer og familie har stilt sine neser til disposisjon. En skitten jobb, men noen må gjøre den. Så hva sier testpanelet, lukter de forskjell?

Les også: Det er stanken som teller

Rådgiver Kjetil Haugstad i seksjon for biocider og globalt kjemikaliearbeid. Foto: Miljødirektoratet.

Slik blir man seende ut på ryggen etter 14 kilometer på sykkelen. Foto: Miljødirektoratet.

Mer om det senere. Først skal vi se nærmere på hvorfor det finnes slike produkter på markedet.

Man kan mene mye om nødvendigheten av klær som skal skåne nesene våre. Jeg mener nok at vi bør kunne tåle litt svettelukt. I hvert fall når vi vet at sølvionene havner i naturen og gjør skader på miljøet når vi vasker klærne. I tillegg kan de bidra til at bakterier blir mer motstandsdyktige mot bakteriedrepende stoffer.

Når en klesbutikk reklamerer med at et plagg er luktfritt, eller når fugemasse markedsføres med at den ikke skal mugne, snakker vi om egenskaper som tilsier at produktene er behandlet med et biocid.

Biocider brukes til å bekjempe uønskede organismer som bakterier, sopp og enkelte dyr.

Mange biocider og biocidprodukter har betenkelige egenskaper for både helsa vår og miljøet. Likevel godtar vi at de brukes.

Krever godkjenning
Det finnes nemlig andre ubehageligheter enn svettlukt vi mener det er så viktig og nyttig å beskytte oss mot, at vi kan akseptere en viss risiko for helse og miljø.

Sølvionene brukes for eksempel ikke bare i t-skjorter for å gjøre dem luktfrie. En av de viktigste bruksområdene er som desinfeksjonsmidler ved norske sykehus, blant annet til behandling av alvorlige brannskader.

Rottegift er et annet eksempel. Årsaken til at vi forgifter rotter og mus er at de kan forårsake alvorlig smitte på mennesker og skade på materiell om de blir for mange.

Les også: Nasjonale krav til godkjente muse- og rottemidler

Myggmidler er også noe vi trenger. Hva ville vel sommeren på Finnmarksvidda vært uten?

Og hvordan skulle man fått skjærgårdsjeepen opp i plan om vi ikke hadde hatt bunnstoff med biocider som hindrer at skjell, rur og alger får feste seg?

Les også: Båteiere og havner må hindre forurensning

(bloggen fortsetter under bildet)

Stoffet DEET (dietyltoluamid) er mye brukt i myggmiddel både i Norge og i resten av verden. Les mer om myggmiddel på Erdetfarlig.no. Foto: Mr. Ripp/Creative Commins.

Stoffet DEET (dietyltoluamid) er mye brukt i myggmiddel både i Norge og i resten av verden. Les mer om myggmiddel på Erdetfarlig.no. Foto: Mr. Ripp/Creative Commins.

Et felles kjennetegn for disse eksemplene er at det kreves en spesiell godkjenning å selge dem.  Alle eksisterende og nye biocidstoffer skal godkjennes i EØS-området og hvert enkelt biocidprodukt skal godkjennes nasjonalt.

To helt sentrale krav ved godkjenning av biocidprodukter er at produktene skal være effektive mot skadeorganismen og at de ikke skal utgjøre en uakseptabel helse- eller miljørisiko.

Dette er det blant andre Miljødirektoratets ansvar å avgjøre i Norge. Vi utsteder altså en slags lisens til å drepe.

Risikovurdering
Godkjenning av biocider og biocidprodukter er basert på en grundig risikovurdering. Målet er alltid størst mulig beskyttelse av menneskers helse og det ytre miljøet.

Men dette kompliseres av det ikke bare finnes rene biocidprodukter på markedet. Noen produkter kan være behandlet med biocider, slik at de har såkalte biocidegenskaper. Disse kalles behandlede produkter og for dem er det litt andre regler som gjelder.

Utemøbler, for eksempel. Mange av dem er impregnert med midler som skal ta knekken på råte. Et ullteppe behandlet med møllmidler er også et behandlet produkt.

EU-regelverket stiller strenge krav til hvilke biocider slike produkter kan være behandlet med. I tillegg skal de merkes tydelig.

Det kan til tider være vanskelig for forbrukerne å navigere i dette terrenget, og en av årsakene er at det ofte skorter på merkingen. Men regelverket er soleklart:

På alle biocidbehandlede produkter og produkter som påstås å ha biocidegenskaper, skal det stå at det inneholder biocider, hvilken egenskap biocidet har og navnet på de aktive stoffene i biocidet.

Merkingen skal være på norsk, den skal være klart synlig og lett å lese.

Les også: Merkekrav til klær med antibakterielle midler

Dette gjelder selvsagt også Kjetils test-t-skjorte som ble markedsført som luktfri.

Unødvendig
I fire dager syklet han frem og tilbake til jobb, over 14 kilometer hver vei. Han svettet ut den luktfrie t-skjorta to av dagene og den andre som ikke er behandlet med sølv de to andre dagene.

På jobb ble skjortene hengt rett i tørkeskap, hjemme tørket de i et godt ventilert vaskerom. De ble altså ikke liggende å marinere i svette over tid, noe som sannsynligvis ville kunne virke inn på resultatet.  Etter to til fire dagers bruk ble et tilfeldig utvalg mer eller mindre frivillige familiemedlemmer og kollegaer bedt om å lukte på t-skjortene. Testingen ble selvsagt gjort blindt.

Den klare konklusjonen har vært at det ikke er noen forskjell mellom de to skjortene.

Jeg er ikke overrasket. Selv om dette er en høyst uhøytidelig test som helt sikkert har flere vitenskapelige mangler, bekrefter den det grundigere tester tidligere har avdekket: Luktfritt treningstøy stinker.

Jeg mener slike produkter er unødvendige. Det positive er at sportsbransjen også ser ut til å innse dette. Da Kjetil skulle handle en sølvbehandlet t-skjorte, måtte han innom tre sportsbutikker før han fant en. Flere av de største kjedene fører med andre ord ikke slike klær, som igjen betyr at mange av de store sportstøyprodusentene ikke benytter biocidbehandling i sine produkter.

Det er en utvikling jeg kan like. Vi trenger noen biocider i et moderne samfunn, men vi bør kunne takle at vi lukter litt svette.