Turismen må skje på sjøfuglenes premisser. Her fra Ekkerøy i Varangerfjorden. Foto: Morten Ekker/Miljødirektoratet.

Sjøfuglene trekker turister- men kjemper for å overleve

Publisert 12. juli 2017
Arter og naturtyper, Friluftsliv, Hav og kyst, Miljøovervåking

Kysten vår og nordområdene er bosted for om lag 5, 5 millioner par hekkende fugler. En fjerdedel av hele den europeiske sjøfuglbestanden har sitt hjem her. Sjøfuglene trekker fugleinteresserte turister fra hele verden hit. Men sjøfuglenes virkelige drama er en kamp på liv og død.

Omtrent halvparten av sjøfuglartene våre står oppført på den nasjonale rødlista over truede arter. Det siste tiåret har nedgangen vært dramatisk. 30 prosent av sjøfuglene har forsvunnet fra fastlandet.

For ett år siden viste NRK livesending om dramaet i fuglefjellet på Hornøya, i Finnmark. Vi fikk oppleve fuglenes dagligliv med sjekking, hekking og klekking minutt- for-minutt. Serien skapte stor oppmerksomhet og interesse både i Norge og i utlandet. Hornøya opplever stor pågang fra turister som vil se og oppleve sjøfuglene på nært hold.

Danser på himmelen
Men også flere andre steder langs kysten er sjøfuglene store trekkplastre i det lokale reiselivet, i Lofoten, Helgeland, Trøndelag, Møre og Svalbard. Sjøfuglene er blitt mange lokalsamfunns store stolthet, som for eksempel på Lovund. Der arrangeres lundkommardagen. Det beskrives som et fantastisk skue når lundene danser over himmelen før de inntar hekkeplassene sine i samlet flokk.

Lundefugl TILPASSET

 

 

På Røst som er Norges største fuglefjell, starter historien om sjøfuglenes skjebne. Her ligger fuglefjellene på rekke og rad på de mange småøyene og holmene.

Tidlig klimavarsler
For over 40 år siden var det for eksempel omtrent 1.5 millioner lundepar på disse øyene. I dag er bestanden drøye 300 000 par, og hekkesesongen 2016 var faktisk første gang lunde på Røst hadde fått fram unger på 10 år. Problemene startet da sildestammen brøt sammen på 1970-tallet. Senere ble klimaendringene den nye trusselen mot sjøfuglenes overlevelse. Lundefuglen var en tidlig klimavarsler.

En av de viktigste konsekvensene av klimaendringer for de store sjøfuglkoloniene fra Møre til Troms, er at et varmere klima forskyver gyteområdene og endrer produksjonen av fiskelarver til viktige fiskeslag som torsk, hyse og sild. Dette kan redusere tilgangen til fiskelarver utenfor sjøfuglkoloniene i hekkeperioden. Sjøfuglene får dårligere tilgang på mat og forsvinner.

Vi regner for stor sannsynlighet at temperaturen i havet vil øke, og havet vil bli surere. Det gir også dårlige odds for sjøfuglene.

30 år med overvåking
Det er svært komplekse sammenhenger som forklarer tilbakegangen for sjøfuglene, og ikke kun klimaendringer. Også endringer i fiskeriene, i tareskogsystemene og i de store pelagiske fiskebestandene påvirker sjøfuglene negativt.

Forskning for en bedre forvaltning
Norge har bygget opp kunnskap om sjøfuglene i over 30 år, men det var først i 2005 at denne ble standardisert over et stort nettverk av lokaliteter langs hele norskekysten gjennom overvåkingsprogrammet SEAPOP.

Miljødirektoratet har det sentrale forvaltningsansvaret for sjøfugl i Norge, inkludert Jan Mayen og Svalbard. På bakgrunn av bestandssituasjonen og det vi vet om sjøfugl, er det nå behov for å utarbeide en nasjonal handlingsplan for sjøfuglene. Denne planen vil omfatte 52 sjøfuglarter. Et økt samarbeid med klima- og havforskere er helt nødvendig for å få et enda bedre kunnskapsgrunnlag for forvaltningen av sjøfuglene.

Velkommen- men ikke forstyrr
Norge har et nasjonalt og internasjonalt ansvar for å ta vare på sjøfuglene, og vi ønsker at folk skal få oppleve hvor fantastisk det er å oppleve dem på nært hold. Turismen må skje på sjøfuglenes premisser.

IMG_0040 Foto Morten Ekker TILPASSET

 

Langs kysten finnes det omkring 600 verneområder, opprettet spesielt for å beskytte sjøfugl. I disse er det begrensinger på når man kan besøke dem. De fleste har ferdselsforbud på land i hekketiden. Noen steder kan man gå i land på deler av verneområdet, mens noen øyer også har forbud mot ferdsel i sjøen utenfor. Derfor er det viktig å sjekke hvilke regler som gjelder der du ferdes.

  • Janne Horn Erath

    Takk for fin blogg. Både sjøfugl, ulike andre trekkfugl, insekter og treslag sliter. I tillegg til at folkehelsa er en stor utfordring.

    En faktor som ikke blir vurdert av dere, og sjelden vurderes i forskningsprosjekter som vurderer årsaker til tilbakegang og trøbbel i naturen, er «elektrotåka»: Jeg bruker med vilje «tåke» fordi den nå ligger som et teppe over kloden, og det er vanskelige å forske på den. Men jeg har sett flere steder at årsakene som listes «neppe kan forklare hele sammenhengen».

    Elektromagnetisk stråling av ikke-ioniserende art vurderes av Statens strålevern å ikke ha andre skadeeffekter enn termiske, og således vurderes de termiske grenseverdiene for korttidseksponering (de eneste vi har) som betryggende. Men det er i mange tusen forskningsartikler vist skadelige effekter på alt fra mennesker, fugl, laboratorierotter, fisk, insekter, tomater og trær etter eksponering under grenseverdiene. I stor overvekt i uavhengig fagfellevurdert forskning. For pattedyr gjelder effekter på bl.a. nervesystem, immunsystem, gener. For fugl og insekter: Evnen til orientering. For fisk: Atferd.

    Det virker som Ôrjan Hallberg har rett når han i sin bok skrev at «One easily gets the impression that other authorities are afraid av SSI (tilsvarer Statens strålevern) and in no way want to confront this authority». Jeg håper ikke det er slik det fungerer. Jeg håper Miljødirektoratet tør å adressere problemet med elektrotåka for mennesker, fugl, insekter, fisk og planter, slik at Euorparesolusjon 1815 fra 2011 kan bli fulgt opp, og de 240 professorene/forskerne som appellerte til FN og WHO i 2015 i International EMF Scientist Appeal (2015) samt de 180 forskerne i 5G Appellen (2017) og en broket forsamling i Reykjavikappellen (2017) (utgjør bare en bitteliten andel av alle appeller siste to tiår) får løftet sin stemme.

    Dette er for alvorlig til at det kan overlates til to personer i Statens strålevern. Samfunnskostnadene er allerede store når man ser hvor mange som lider av «uforklarlige» sykdommer. Martin Pall skrev for noen år siden boken «Explaining unexplained illnesses» og kom i den forbindelse på sporet av at elektromagnetiske felt virker inn på samme mekanisme som han beskrev i boken: gjennom åpning av cellenes kalsiumkanaler påvirkes viktige sykluser i cellene, og mekanismen knyttes til noen terapeutiske, men over 30 patologiske mekanismer. Hans artikkel som viser at «Electromagnetic Fields act via activation of volted gated calsium channels» kom i 2013 på «Global list of Medical discoveries» uten at vi i Norge fikk høre om det.

    Europaem har for lengst klassifisert ikke-ioniserende stråling på samme måte som andre miljøstressorer som er velkjent i sitt konsensuspapir fra 2012. I 2016 presenterte de grenseverdier som ligger et hav lavere enn våre nasjonale.

    Forskere som Lennart Hardell hevder at stråling oppfyller alle krav til Hill-kriteriene. Jeg ser frem til Miljødirektoratet våger å dekke denne miljøfaktoren på en bred og grundig måte, uavhengig av dagens grenseverdier, samt tør å utfordre dagens grenseverdier. Det har dere vist at dere tør internasjonalt. Nå er det et nasjonalt institutt som må utfordres. Og det haster i forbindelse med utrulling av 5G og tingenes (trådløse) internett.

    Jeg ser tydelige parallelle muligheter til det arbeidet som Miljødirektoratet har gjort innenfor annen luftforurensning og kjemikalier (der det internasjonal er kommet på bordet tydelige tall på hva blant annen luftforurensning koster i folkehelse (antagelig kan noe av effekten i stedet tilskrives elektrotåka).

    Og for ordens skyld: Ikke-ioniserende stråling ER definert som en forurensning i forurensningsloven og mikrobølger ER klassifisert som «mulig kreftfremkallende» av IARC. I foredrag om instirusjonell korrupsjon ved Harvard sier Adlkofer også at uten svertekampanjen av Reflexstudien ville klassifiseringen ha vært «sannsynlig kreftfremkallende». Det er vår strålevernforskrift som forvaltes av Statens strålevern som slår bena under loven.

    Og for en annen ordens skyld så er sammensetningen av ekspertkomiteen til WHO (uavhengig av IARC) under sterk kritikk av forskere som ber om at medlemmene skiftes ut. Ekspertkomiteen SCHENIR kritiseres også. Mens ekspertgruppen «Bioinitiativ» svertes helt inn i Asker og Bærum tingrett (2015) av Statens strålevern.

    Noe av trekkfuglenes trøbbel antagelig (delvis) tilskrives elektrotåka. Miljøstress handler ofte om coctaileffekter (flere effekter virker inn på samme organisme/organ, med individuell sårbarhet – også genetisk). Jeg gleder meg til Miljøblikk overtar stafettpinnen fra Einar Flydal https://einarflydal.com/tag/trekkfugler/