Villrein (Rangifer tarandus) i siluett mot himmelen. Bård Bredesen, Naturaktivet.

Villrein (Rangifer tarandus) i siluett mot himmelen. Bård Bredesen, Naturaktivet.

Den spesielle jakta

Publisert 7. august 2017
Arter og naturtyper, Jakt og fiske

Hvert år på denne tida kribler det i kroppen hos villreinjegerne. I år er det dessverre en annen grunn til uro: Jakta på en dødelig sykdom.

Du smyger deg gjennom lyng og mose, dreier av mot vinden og finner den riktige stillingen. Vurderer hvordan flokken beveger seg – venter og venter. Så kommer kanskje muligheten du har ventet på: Et dyr bryter ut, du kan krumme pekefingeren og fullføre avtrekket.

Omtrent sånn kan jeg forestille meg at det oppleves, for jeg har en mann som jakter villrein. Jeg ser hvordan han girer seg opp før den årlige skyteprøven og sørger for at rifla og alt nødvendig utstyr er klart foran årets høydepunkt på fjellet. Alltid forventninger, alltid usikkerhet.

Vi er avhengige av innsatsen til jegere for å lykkes med planen for å fjerne skrantesjuken på norsk jord. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.

Vi er avhengige av innsatsen til jegere for å lykkes med planen for å fjerne skrantesjuken på norsk jord. Foto: Sigve Reiso, Naturarkivet.

Serveres kjøtt og historier
Når den stolte jeger kommer hjem med byttet, hjelper jeg til med parteringen. På vinteren får middagsgjestene servert både reinkjøtt og historien om hvordan akkurat dette dyret ble felt. Men jeg har også forstått at villreinjakt dreier seg om mye mer enn spenning og fellinga av dyret: Det er historie, kultur og friluftsliv. Da isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden inntok villreinen landskapet, og mennesket fulgte etter. Jakt og sanking ligger i røttene hos mange av oss.

I villreinens spor
Når vi vandrer over viddene kan vi se gamle fangstgroper og andre kulturminner knyttet til villreinen. Før i tida var villreinen en viktig ressurs. Når de ikke hadde noe annet kjøtt å spise, kunne folk dra til fjells for å hente en matrein. Hvis du er heldig, kan du se spor i snøen etter villrein. Disse urtidsdyrene går i de samme tråkkene som de alltid har gått. De som jakter og ferdes i Nordfjella, kan ha opplevd nærheten til villreinen for siste gang på flere år. Skrantesjuken har lagt et klamt grep rundt det som utgjør sone 1, det vil si fjellområdet mellom riksvei 52 Hemsedalsfjellet og riksvei 50 Hol-Aurland.

Føler sorg
Om lag 2 000 villrein som lever i dette området skal fjernes i et forsøk på å hindre den dødelige sykdommen i å spre seg. For mange av de som lever tettest på det som skal skje, blir det en sorgprosess: Først blir du lamslått, og så blir du forbanna. Jeg skjønner at det kommer sånne reaksjoner, men samtidig håper jeg at folk vil bidra til å gjøre det beste ut av situasjonen. I utgangspunktet ønsker ingen å fjerne all villrein i et helt fjellområde, men denne strategien vurderes som den beste muligheten vi har til å knekke skrantesjuken på norsk jord.

Les mer og få nyheter om skrantesjuke på Hjorteviltportalen

For å lykkes med dette, er vi avhengige av innsatsen til jegere og støtte fra lokalbefolkningen. Den ordinære jakta i høst vil være det første viktige steg. I tillegg vil også feltpersonellet vårt i Statens naturoppsyn bidra med felling i vinter, og muligens inndriving av rein.

En smertefull død
Det er bare halvannet år siden det første tilfellet av skrantesjuke ble påvist her i landet, men i Nord-Amerika har sykdommen vært kjent siden 1960-tallet. Der har den sakte men sikkert spredt seg til nye områder og nye bestander av hjortedyr. Kunnskapen derfra tilsier at skrantesjuke ikke vil forsvinne av seg selv.

Dyr som smittes er tilsynelatende friske i opptil tre år, men når det nærmer seg slutten skranter de bokstavelig talt. De henger med hodet, sikler, sjangler, mister vekt og avkreftes etter hvert så mye at de ikke klarer å holde seg på beina. Til slutt vil de dø, sakte og smertefullt.

I år har også jeg kribling i kroppen, selv om jeg ikke jakter selv. En uro for at det står om framtida for norske, og andre europeiske, bestander av hjortedyr.

One Response to “Den spesielle jakta”

  1. Karin Leonhardsen on

    Nå må OED se på denne store utfordringen – dette store tapet – og gjøre hva de kan for ikke å forverre suituasjonen for de dyrene som fortsatt er friske. Derfor må departementet avslå konsesjon til utbygging av vindkraftverk i leveområdene til villreinstammen ved Hovatn Aust i Bygland i Aust-Agder !

    Svar

Leave a Reply

  • (will not be published)